Om notelære

Notelære er en viktig komponent for mange som driver med musikk. Men hvordan kan notene bli til lyder og musikk i hodene våre? Og: kan notelære være gøy?

Mange synes det er litt kjedelig å lære noter. Det innebærer mye repetisjon og endel god, gammeldags pugging. Notelære kan kanskje bli morsommere og mer relevant når man fokuserer mer på lyden av notene, og ikke bare på notenavn, plassering i notesystemet og de riktige tangentene eller klaffene man må "trykke på" på instrumentet.  Kanskje kan vi jobbe litt mer gehørbasert når vi lærer noter? Slik som personene i en bok kan bli levende for oss i indre lyder og bilder, kan et notebilde begynne å leve inni oss - som lyder og musikk!  

Når vi lærer å lese og å skrive, lærer vi oss alfabetet,

bokstavers utseende og grammatiske regler. Men før den tid har vi jo lært å snakke. Vi kan både si, forstå og tenke inni oss et stort repertoar av lyder, ord og setninger. Dette blir våre referanser når vi lærer å lese og skrive. Vi lærer at lyden «musikk», som vi vet hva betyr og kan høre inni oss uten å si det høyt (bare prøv!), skrives musikk. 

Når vi lærer noter på den tradisjonelle måten, er det ofte litt motsatt. Man starter ikke med betydningen av notene, altså lyden og musikken, men med det tekniske: det skriftlige. Man lærer for eksempel at de tre notene over heter C, E og G. Men man aner ikke hvordan de høres ut. Deretter overfører man denne kunnskapen til et instrument: man lærer disse notenes tilhørende tangenter, strenger, fingre eller håndposisjoner (avhengig av hva slags instrument man spiller). Fordi man ikke vet på forhånd hvordan tonene høres ut, blir lyden av dem en overraskelse når man spiller dem på instrumentet.

Slik lærer mange seg noter, og slik får mange mennesker tilgang til et stort repertoar av musikk de kan spille på instrumenter. Det er nyttig! Et notebilde vil dog fortsatt framstå som et mysterium helt fram til man har spilt dem på et instrument. Man kan ikke sitte med dem som man sitter med en bok og høre lydene inni seg. Man kan ikke spille dem med en klar intensjon om hvordan musikalske uttrykket skal være - dette vil ta flere gjennomspillinger og lengre tid og finne fram til. Det blir vanskeligere å oppdage eventuelle uoverenstemmelser mellom notene og det man spiller, altså vanskeligere å korrigere egne og andres feil. 

Hvis man trener strukturert på det indre gehøret (å høre lyden av notene i hodet), blir alt dette lettere. I tillegg blir det mye enklere og mer effektivt å skrive musikk. Noen ganger kan man jo få bruk for det, f.eks. hvis man hører noe  - på radio eller inni sitt eget hode - som man vil huske, forstå, jobbe videre med eller videreformidle skriftlig til andre.

For å "høre" noter: syng det du ser! 

De fleste av oss har en lang vei å gå for å klare å høre noter som lyd inni hodet, særlig hvis det er mange av dem på én gang! Men hvis man ønsker å trene opp denne evnen er det å synge et triks! Stemmen er nemlig veldig tett koplet til gehøret. Det vi klarer å synge med stemmen vår, hører vi lettere - både i musikk vi lytter til og musikk vi ser på noter. 

Eksempel: Når jeg har øvd på å treffe tonene i en dim-akkord, og jeg mestrer å synge dem opp og ned og hulter til bulter, vil plutselig dim-akkordene i Beethoven-sonaten jeg lytter på en måte "poppe" ut av lydbildet! Og når jeg ser et notebilde og forstår (fordi jeg kan litt om musikkteori) at det jeg ser er en dim-akkord, vil lyden av tonene "poppe opp" inni hodet mitt som indre lyd. Det er gøy å oppleve!

Vi bør derfor øve mye på å synge ulike toneforhold med stemmen, først helt uavhengig av noter. Jeg anbefaler sterkt å benytte en form for skalametode i arbeid med melodisk gehør, i stedet for å øve på enkelt-intervaller. Bruk for eksempel trinntallmetoden eller solmisasjon. Dette er mye enklere, mer effektivt, og mye mer relevant. Se artikkel om hvordan synge etter noter her: https://www.ragnhildbriseid.no/l/laere-a-synge-etter-noter/.

Man kommer likevel ikke utenom litt pugging av musikkteori. Akkurat som man må lære seg at "musikk" skrives med to k´er, må man lære seg grammatiske regler også i musikkspråket. Man må for eksempel pugge hvor mange kryss E-dur har, og hvor mange pulsslag en halvnote varer. 

Pugging og tonetreff-øvelser kan med fordel kombineres, og alt kan gjøres til en aktivitet og en lek! Veksle mellom å synge toner på trinn og å synge dem på korrekte tonenavn i en gitt toneart. Spill dem deretter på instrument og hør om det ble likt! Få med deg en venn og øv på tonetreff med flerstemte øvelser, så blir det vakkert! Prøv deretter å skrive ned det som vennen din sang på noter! La vennen din spille akkorder på gitar mens du synger notene på trinn, så får du litt hjelp. Lag tonearts-quiz og memory, og lek "hvor i nota spiller jeg feil?"- leken. Vær kreativ og aktiv, så blir også notelære gøy! 

Et lite P.S.:

Å oppøve ferdigheten å overføre lyd til skrift, altså med faglige termer å transkribere musikk, er en egen disiplin som snart vil bli behandlet i en egen artikkel. Min erfaring er at man også her ofte glemmer viktigheten av å kunne materialet godt med sin egen stemme først. I den tradisjonelle diktaten f.eks. går man direkte fra å høre til å skrive ned, uten å integrere musikken i kroppen og stemmen. Hvis man ikke allerede har et godt utviklet gehør, blir dette vanskelig for de fleste. 

Hvis man, som jeg i denne artikkelen argumenterer for, vil kombinere notelære og gehørarbeid, gjelder det samme her: ta stemmen i bruk! Syng det du vil skrive ned! Syng det mange ganger helt til du kan det godt. Syng tonene på trinn! Bruk kroppen din som hjelp til å finne taktart, form og rytme. Vær sikker på at du har oppfattet alt dette før du begynner å skrive selve notene. Når du til slutt skal gjøre dette, koples notelæren inn, med kunnskap om tonearter osv. 

Selve aktiviteten å skrive noter- merk: særlig for hånd - bidrar til en bedre forståelse for notelære. Så skriv ofte! Bare husk å synge først! Lykke til!