Min personlige erfaring med hørelære
Min personlige erfaring med hørelære som fag startet på musikklinja på videregående.
Der sang vi etter noter, øvde på intervaller, og hadde rytme- og melodidiktater. Diktatene gikk ut på at jeg hørte læreren spille en melodi på pianoet eller «tappe» en rytme, og så prøvde jeg så godt jeg kunne å skrive dette på noter.
Jeg hørte at toner var lange og at de var korte, og at noen toner var ganske så mye lysere enn andre, og på bakgrunn av dette (og noen «intervallsanger» jeg hadde lært), foretok jeg mer eller mindre kompetente gjetninger på hvilke noter jeg måtte skrive.
På musikkhøgskolen var tonen en annen.
Der lyttet vi musikk til Albinoni, Stravinskij og Pat Metheny, og skulle finne ut - mens musikken spilte - hvilke strukturer den besto av: hvordan var formen, rytmemønstrene, og hvilke toner og akkorder ble spilt?
For meg opplevdes dette kjempevanskelig!
Det var vanskelig å skille fra hverandre melodiens toner og melodiens rytme, ja vanskelig å oppfatte melodien i det hele tatt om jeg hørte andre melodier rundt samtidig!
Det ble også her forventet at vi skulle synge etter noter. Ikke ett og ett intervall, nei, men lange fraser med utsving og kromatikk. Jeg husker at jeg satt og stampet på de første tre tonene og ble rød i toppen.
Men inni ubehaget ble jeg skikkelig motivert
Jeg opplevde dette så relevant og gøy - dette ville jeg lære meg! Dette ville jeg øve på!
Og om jeg fikk øvd! Med gode øvemetoder fra min gehørguru Gro Shetelig, integrerte jeg musikalske strukturer i stemme og kropp. Jeg sang brutte maj-sju-akkorder, trinntall i harmonisk moll og frygisk, jeg klappet på låra for å få tak i de hurtige, synkoperte rytmene, og jeg opplevde akkordenes karakter ved å ta kroppen og pusten til hjelp. Og det hjalp masse!
Likevel tok det en stund før jeg oppdaget gehørarbeidets egentlige effekt. Men etter kanskje et års arbeid oppdaget jeg at jeg jo plutselig hørte hva slags akkordprogresjoner Oslofilharmonien spilte da jeg satt i Konserthuset! Og jeg forsto at grunnen til at jeg ikke kunne forutse når de tunge slagene fra bandet kom, var at de vekslet mellom 6/8-takt og 5/8-takt. Jeg merket hvor mye lettere det var å innøve og huske Beethoven-sonaten når jeg forsto tonaliteten og harmonikken i satsene, og jeg klarte til og med å kompe bursdagssangen "på øret" - noe jeg til min store skam ikke greide før!
Når jeg selv nå underviser i hørelære ønsker jeg at mine elever og studenter skal oppleve det samme: